Gamle stedsnavn: Båsen

Skrevet av Jogeir Stokland, april 2021

For å starte med slutten på dette innlegget, så er Båsen trolig et stedsnavn med norrøn opprinnelse og et navn som beskrev en god båtplass.

Flere har spekulert på hvor navnet Båsløkka kommer fra. Dette er et relativt nytt og vi kjenner opprinnelsen med sikkerhet. For navnet Båsløkka ble gitt til en eiendom skilt ut i 1846.  Da etablerte Tønnes Christensen et småbruk på stedet og låven fra småbruket står der fremdeles, 70 meter opp fra Tangenbrygga på adressen Gamle Tangenvei 2. I tidligere tider var det typisk på Veierland å betegne en mindre del av en større gård for ei løkke, slik som Løkka under Vestgården. Og går vi tilbake til 1800-tallet var det både en Søndre Tangenløkke og en Nordre Tangenløkke, men disse navnene er det bare noen få personer som kjenner i dag. Båsløkka er avledet fra Båsen, og det er et stedsnavn som er mye eldre.

Båsen var betegnelsen på området sydover fra Tangen-brygga til eiendommene som i dag har adresser Båsløkka 28 og 30. Baasen finner vi regelmessig som bosted i Stokke kirkebok fra de første nedtegnelsene tidlig på 1700-tallet til litt ut på 1800-tallet. Dette var en husmannsplass under Tangen, noe som framkommer av folketellingen fra 1801. Også i folketellingen fra 1875 blir stedet kalt Baasen, men da hadde det blitt et selveid småbruk. Og her kan jeg skyte inn en liten opplysning om Tilla Båsen. Hun het egentlig Mathilde Martinsdatter og bodde her til hun døde i 1909.

Selv om vi ikke har eldre kilder enn hva kirkebøkene forteller, dvs. tilbake til 1730-tallet, så er det gode grunner til å tro at stedsnavnet Båsen er mye eldre.  Da går vi over til kvalifiserte gjetninger. Det er flere steder langs norskekysten som heter Båsvika, og de nærmeste finner vi i Østfold og ved Larvik. Dette er beskyttede viker som var velegnet for å trekke opp båter, og dette er ganske sikkert bakgrunnen for navn som Båsvika og navnet Båsen på Veierland. Det norrøne navnet er baus, altså det samme ordet som bås i en låve der husdyra har sin plass.

De mange bås-navnene ved sjøen viser at dette ordet også ble benyttet i overført betydning som plassen til båter som var trukket opp på land. Og nettopp her hvor vi dag har Tangenbrygga var det naturlig å ha en båtplass også i tidligere tider for å ha kort sjøvei over til fastlandet.

Gamle stedsnavn: Tangen

Skrevet av Jogeir Stokland, april 2021

Tangen, eller Tangi som gården het i norrøn tid, er et typisk gårdsnavn som er inspirert av naturforholdene på stedet. En tange er en langstrakt landform som stikker ut i sjøen. Navnet sikter altså til de tre tangene hvor oddene i dag heter Hvervodden, Salteriodden og Kjelodden. Tangen-gården ble med andre ord skilt ut som en sydlig part av Vestgården ved at man trakk en grense østover fra den strategiske båtplassen ved Bausen (dvs. Båsløkka) til Krikakilen.

Så når ble denne gården etablert? Den eldste skriftlige informasjonen vi kjenner fra Veierland omhandler nettopp Tangen-gården. For i år 1315 bekrefter et kirkedokument at den aldrende ridder Bjarne Audunsson har gitt eierparter i Tangen-gården til tre kirker i Tønsberg: Laurentiuskirken, Peterskirken og Mariakirken. Så gården må ha vært godt etablert ved inngangen til 1300-tallet. Det er ikke funnet noen gravrøyser på Tangen, og dette tilsier at gården er etablert i kristen tid, det vil si tidligst en gang på 1000-tallet. Vi kan bare gjette når gården ble etablert – kanskje på 1000- eller 1100-tallet?

Opplysningen at ridder Bjarne Audunsson eide gården gir et interessant holdepunkt for hva som skjedde på Veierland i middelalderen. Riddertittelen til Bjarne var først og fremst en angivelse av rang, for han var geistlig utdannet og en boklærd mann som var en nær rådgiver og personlig venn av kong Håkon 5. Så Tangen-gården hadde nok først vært kongens eiendom i likhet med Alby og Hamna-gården.

Bakgrunnen for den kongelige interessen for Veierland er koblet til birkebeinernes beleiring av Slottsfjellet i Tønsberg vinteren 1201-1202. Dette angir en master-oppgave i historie om eiendomsforhold rundt kongsgården i Tønsberg under middelalderen. Kongen så at en sterk borg på slottsfjellet ikke ga nok sikkerhet, så han tok eierskap i strategisk beliggende gårder som base for forsvar og varsling om fiendtlige skip. Slik skulle Jarlsøy, Husøy og Bolærne sikre den østre innseilingen til Tønsberg. Og på Veierland sikret Tangen, Hamna og Alby den vestre innseilingen og samtidig det strategiske Grindholmsund som Vrengen het den gang. Denne kongelige overtakelsen må nødvendigvis ha skjedd en gang på 1200-tallet.

Formodentlig var det en relativt vennligsinnet eiendomsovertagelse, for i Stokke bygdebok sies det at på 1400-tallet var det fremdeles en liten part av gården som tilhørte private. Vi kan ikke vite at den tilhørte beboerne på gården, men det er nærliggende å tenke at det var slik.

Gamle stedsnavn: Krika

Skrevet av Jogeir Stokland, april 2021

En engelsk sølvpenny fra regjeringstiden til kong Edward I (1272-1307). Denne ble funnet av Kim Eilertsen med metalldetektor på et jorde ved Krika i 2016.

Her har vi enda et stedsnavn på Veierland som er tilnærmet uforandret fra norrøn tid. Det norrøne ordet kriki betegner den innerste kroken i en større bukt. Under vikingtiden sto vannet 4-5 meter høyere enn i dag, og den gang gikk Krikakilen omtrent opp til veien østover mot Oslebakke.

Noe senere, en gang under middelalderen, ble det etablert en femte gård på Veierland her ved kriki, og gården fikk dette navnet som beskriver stedet. Krika-gården må ha blitt skilt ut fra Vestgården etter at Tangen-gården var etablert. For hadde rekkefølgen vært omvendt ville nok Krika-gården fått en større utstrekning.

Fra slutten av 1300-tallet har vi en skriftlig kilde som indirekte dokumenterer eksistensen av Krika-gården. I 1398 ble Vesgården gitt i gave til kirken i Tjølling og forble kirkelig eiendom fram til 1800-tallet. Siden Krika var selveid gård på slutten av middelalderen betyr det at den må ha vært skilt ut før 1398.

Det er ikke mye vi vet om livet på Veierland under middelalderen, men for fem år siden ble det gjort et interessant arkeologisk funn på Krika. På den nypløyde åkeren like nord for veien mot Oslebakke fant Kim Eilertsen en engelsk sølvmynt fra regjeringstiden til kong Edward I (1272-1307). Hvordan havnet en slik mynt i en åker på Krika? Det er nærliggende å tenke at mynten var betaling for tjeneste på et handelsskip fra Tønsberg til England, for vi vet at det var godt etablert handel mellom Tønsberg og England på den tiden. Og siden den norske kongen eide flere gårder på Veierland på denne tiden, er det rimelig å anta at kongens menn hyret folk fra øya som mannskap på handelsskipene sine.

Gamle stedsnavn: Hamna

Hamna? Det er vel ingen steder på Veierland som heter Hamna. Nei, det er sant, men på 1500-tallet og 1600-tallet var det en slik gård på Veierland. Det vet vi fra datidens skattelister. Og i løpet av 1700-tallet skiftet gården navn fra Hamna til Oslebakke. Det opprinnelige gårdsnavnet var formodentlig Höfn eller kanskje Höfnin som er det norrøne ordet for havn.

Gravrøys ytterst på odden syd for Oslebakk-sundet. Denne røysa var i sin tid svært synlig fra sjøen og markerte lokalt eierskap til øya overfor forbipasserende skip.

 Vi kjenner ikke til noen gravfunn eller andre arkeologiske gjenstander fra vikingtid eller middelalder som kan datere tidlig bosetning her. Det er likevel en veldig interessant gravrøys ytterst på odden syd for Oslebakk-sundet. Denne røysa er datert til vikingtid og markerte at øya hadde bofaste eiere. Røysa ligger slik til at den signaliserer lokalt eierskap overfor forbipasserende skip. For datidens hovedsjøvei langs Vestfoldkysten gikk gjennom Grindholmsund (som i dag heter Vrengen), gjennom Oslebakksundet og rundt akkurat denne odden på vei videre mot handelsplassene ved Gokstad og Kaupang.

Ved Brekka-gården nord for Oslebakk-sundet er det muligens en tilsvarende gravrøys på samme kotehøyde, 6 moh, som røysa ute på odden. Under vikingtid var det en beskyttet bukt her ved Brekka-gården. Det følgende er bare en spekulasjon fra min side, men kanskje var dette stedet en hvileplass langs hovedsjøveien. For på den tiden hadde man faste ro-etapper og plasser langs sjøveien der man tok en pause. En ro-etappe ble kalt for viku og tilsvarte 6 nautiske mil. Avstanden langs sjøveien fra denne bukta til handelsplassen ved Gokstad (gjennom sundet ved Lahelle) er nøyaktig 6 nautiske mil, så avstanden passer i hvert fall svært godt.

Den opprinnelige gården Hamna lå nok på det samme stedet som Brekka-gården ligger i dag. Selv om det er minst en gravrøys fra vikingtiden innen gårdens eiendom behøver ikke det bety at denne gården er fra vikingtiden. Det kan godt være at beboerne på Alby lagde disse røysene for å markere sitt eierskap til øya. Men gården eksisterte ganske sikkert på 1200-tallet. Da ble både Alby og Hamna overtatt av kongen, og han var neppe interessert i å dele opp en slik gård ute i skjærgården. Mer om denne kongelige interessen for Veierland kommer jeg tilbake til i fortellingen om Tangen-navnet i morgen.

Gamle stedsnavn: Vestgården

Skrevet av Jogeir Stokland, april 2021

Innholdet fra en våpengrav på Vestgården: øverst et øksehode og fragmenter av skjold-bulen, i midten et spyd, brynesteiner og flintsteiner, og nederst sverdet til vikingen som var gravlagt. Foto: Jogeir Stokland.

Opprinnelig het gården Vestgarðr i den norrøne språkdrakten, så det er ikke mye endring av navnet som har skjedd gjennom de mer enn tusen år denne gården har eksistert. Og det er gravfunnene på Vestården som gjør at vi kan datere den første gårdsoppdelingen på Veierland til omkring år 800.

 Hvordan kan vi tidfeste en gårdsoppdeling til mer enn tusen år siden? Jo, gårdsoppdelingen må ha skjedd i før-kristen tid, for det er gjort tre gravfunn fra vikingtiden på Vestgården. Og etter at kristningen fant sted i Vestfold ved inngangen til 1000-tallet opphørte den hedenske skikken med å gravlegge folk på gårdene. MenVestgarðr må ha blitt skilt ut før dette, for gården var godt etablert i selve vikingtiden. Det viser innholdet fra de tre gravene som i dag ligger bevart ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

En plyndringsgjenstand fra de britiske øyer som ble funnet i en gravrøys i en hage ca 100 meter øst for kirken. Gjenstanden er et keltisk hengekrukkebeslag laget på 700-tallet, men plyndringstoktet fan trolig sted på 800-tallet. Foto: Kulturhistorisk museum.

 En av gravene inneholdt en komplett våpenutrustning – sverd, øks, spyd, skjold, og i tillegg brynestein for å holde våpnene skarpe og flintstein for å gjøre opp ild. Hvor på Vestgården denne graven lå vet vi ikke. Den neste graven, derimot vet vi nøyaktig hvor lå – 25 m sydøst for huset til Grete Skogen, det vil si i hagen der mange har vært på sommer-loppemarked opp gjennom årene. I denne gravrøysa ble det funnet en plyndringsgjenstand fra de britiske øyer, nærmere bestemt et hengekrukkebeslag fra 700-tallet som var en del av utbyttet til en viking fra Vestgården, kanskje på 800-tallet en gang. Det tredje gravfunnet viser ytterligere hvor etablert gården var under vikingtid, for dette var graven etter en smed. Han fikk med seg både hammer, ambolt og tang i gaven, samt sitt personlige sverd. I tillegg hadde han med seg brynesteiner og flintsteiner.

Vi kan bare spekulere hvor på Vestgården selve gårdsbygningen befant seg. Et sannsynlig sted er opp for Vestgårdkilen hvor det var god tilgang på ferskvann fra bekken som renner ut i kilen. Langt sikrere er grensen mellom de to gårdene. Den gikk langs åsen mellom Vestgården og Alby. Det vitner de to gravrøysene oppå åsen om. Det var nemlig fast skikk på den tiden å plassere noen gravrøyser i ytterkanten av eiendommen for å markere gårdens utstrekning. Og den grensen har holdt seg uforandret helt fram til i dag!

Gamle stedsnavn: Alby

Skrevet av Jogeir Stokland, April 2021

For en måneds tid siden hadde Kaare Kittelsen flere interessante innlegg om gamle stedsnavn på Veierland. Det var veldig inspirerende, og jeg følger opp med en liten serie om stedsnavn fra tiden da det norrøne språket ble snakket på øya. Først ut er navnet Alby.

Alby, eller Aðalbýr som gården het i norrøn språkdrakt, betyr hovedgården og sikter til at dette var den opprinnelige gården som eide hele øya. Beliggenheten ved Albykilen har nok vært ganske lik gjennom hele historien. Gården ligger 10-12 meter over dagens havnivå og stedet ga full oversikt over den beskyttede vika og farvannet utenfor den gangen vannet sto 5-6 meter høyere enn i dag.

Formodentlig ble gården etablert for minst 1500 år siden. Det finnes et gammelt gravfunn fra Veierland som er datert til folkevandringstiden (400-600 e.Kr.). Det var en kvinnegrav som inneholdt en bøylespenne, og nettopp denne spennen gjorde dateringen mulig. I graven fikk kvinnen med seg to leirkrukker, en krumkniv eller sigd og spinnehjul for å spinne ulltråder. Formodentlig tilsier dette at det var helårs bosetning på øya den gang.

Ovalspenne med elefant-ornamenter som er funnet i en vikinggrav på Veierland. Foto: Jogeir Stokland

Et annet gravfunn på Veierland kan også stamme fra Alby-gården. Det er fra tidlig vikingtid og dette var også en kvinnegrav. I graven var det en eiendommelig spenne med elefant-ornamenter og denne er datert til første halvdel av 800-tallet med opprinnelsessted i Hedeby i Danmark. I samme grav ble det funnet et skjelett fra en hest, rester av et spyd og noe som kan ha vært en ringbrynje. Dette er virkelig et funn som kan sette fantasien i sving. Ytterligere et vikingtidsfunn er en armring i bronse som ble funnet under pløying av et jorde og rapportert i 1897. De to vikingfunnene er ikke med sikkerhet fra Alby, men det er grunn til å tro det ettersom andre vikingtidsfunn rapportert fra Veierland på 1800-tallet ble spesifikt angitt å være fra Vestgården.

 Navnet Aðalbýr oppsto trolig i forbindelse med den første gårdsoppdelingen på øya. Da ble den opprinnelige gården delt i to med en grense fra Krika-kilen i syd til Vestgårdkilen i nord. Dette skjedde formodentlig en gang rundt år 800, altså ved inngangen til vikingtiden. Før dette er det nærliggende å tenke at gården hadde samme navn som selve øya.